Spontanabort..

 

Jeg kjeder meg. Så mye at jeg gravde meg igjenom facebookprofilen min, på jakt etter ting å rydde opp i. Så fant jeg en notis jeg skrev 4.mnd etter den første spontanaborten jeg var igjenom. Jeg vet jeg har postet den før på den første bloggen min. Men jeg kan vel poste den igjen. Hvorfor ikke?

_________________________________________________________

Søndag 30.Januar 2011 .

Det var en kald men klar ettermiddag ,jeg lå behagelig i sofaen med teppe godt over meg,og puter i ryggen ,teen stod varm og klar på stuebordet. I fanget hadde jeg en bok , bok om graviditet,svangerskap, og tiden etter .Jeg likte denne boken, den lærte meg mye om barn og svangerskap.
Jeg var lykkelig , 11 uker på vei og veldig spent, for på Mandags morgen skulle jeg til min første kontroll,vi gledet oss begge .
Men , mens jeg lå der å lot tankene flyte kom det plutselig ett kraftig stikk i magen,som kunne minne om mensensmerter, det gav seg ikke men fortsatte slik i samme intensitet i en ca 10-15minutt.
Jeg ble urolig. Jeg bladde instinkivt opp på de bakerste sidene av boken min,om spontanabort . Jeg ble veldig urolig.
Etter å ha ligget slik en stund og smertene hadde gitt seg gikk jeg på badet,og oppdaget blodflekker . Hvis jeg ikke var urolig nok fra før var jeg ivertfall det nå.
Jeg begynte umiddelbart å frykte det værste, men av den grunn ville jeg ikke tillate det, jeg tenkte på de historiene jeg hadde hørt og lest av andre, hvor de hadde opplevd det samme,og det alikevell hadde gått bra. At litt blødninger i svangerskapet nødvendigvis ikke betyr at du mister barnet .
Jeg roet meg litt med dette,og tenkte, det går sikkert bra, det trenger ikke være noe farlig.

Jeg tok tidlig kvelden den natten kan du skjønne, for dagen etter var det kontroll kl 09:00 .
Jeg var glad da jeg stod opp og vi kjørte til legen, jeg hadde ikke hatt mer blødninger eller smerter over natten,og det måtte jo være bra!
Vi kom inn til legen 09:15 , jeg fortalte legen alt jeg hadde opplevd dagen før,og hvordan helsen ellers var . Alt var så bra helt til han hørte om smertene. Det var som ett slag i ansiktet  . Etter kontrollen sa han at det var ett tegn på en truende abort,og jeg fikk henveldelse til Gynekolog to dager etter dette. ( Og de var de lengste dagene i mitt liv )
Jeg gikk fra legen , etter blodprøver ,med sykemelding på en uke, og beskjed om å holde meg i ro .
Jeg ringte umiddelbart mamma, og  fikk gode råd og trøst ,som alltid. Takk . Men uansett hvor mye jeg ønsket mamma kunne si : det er ikke noe farlig, det går så bra skal du se , så gjorde hun ikke det, hun er vis og visste nok hva som kom til å skje, selv om man ikke alltid kan si det .Hele den dagen leste jeg om truende abort/blødninger i svangerskap/og liknende sider på nettet,jeg ville finne trøst,håp og aller helst noen som kunne si,det går bra med deg ,det skjer ikke deg .

 

Søndag, 01.Feb. 03:00 .Natt til Tirsdag .

Jeg brå våkner om natten, av sterke smerter i magen. Dette var ikke vanlige mensensmerter det kjendte jeg, slike inntense smerter har jeg aldri opplevd før, ikke så brått ikke så hyppig,og ikke så lenge .
Jeg rykker hardt til Anders som sov ved siden av meg, han var ganske trøtt og oppfattet ikke med det samme hva som var galt .
Før jeg viste ord av det, står jeg på badet i en blodpøl, og se livet inni meg faller ut,en seig klomp på størrelse med en stor drue . Jeg står der og rister og skjelver om en annen . Beina vil ikke bære meg,jeg siger sammen på badegulvet og knekker fullstendig sammen. Aldri om jeg har følt meg så tom og forlatt som da. Alt var mørkt og jeg var alene.
Etter å ha ligget slik en stund,somler jeg meg tinn på soverommet igjen,får hulket frem til Anders hva som har skjedd .
Takk,Gud for at han var der da, fikk mye trøst og fine ord. Men ord blir tomme i en slik stund . Det ble lite søvn den natten,med det samme en gråtebyge var over,og jeg lukket øynene for å sove, kom det bare etterfulgt av nye fortvilelser,sorg og skyldfølelse over meg, og tårene kom tilbake ,om og om igjen. en skulle tro at en ble tom for tårer tilsutt, men det gjorde det ikke.
De påfallende dagene var jeg en skygge av meg selv, jeg var der, jeg spiste og drakk,men enset ingenting annet enn tapet vårt . Alt annet var illrelevant,sorgen skygget over livet,skygget over gleden av livet . Jeg trodde jeg aldri skulle bli glad igjen.
Ett minutt føltes som en time, en time som en dag.

Timen hos gynekologen gjorde ikke sorgen lettere,der fikk jeg alt bekreftet svart på hvitt . Alt liv er borte . Mitt siste usynlige håp var død,babyen min var død.
Da var den tunge veien igang men å akseptere det som har skjedd, fortsette videre ,og leve fremover.
Jeg slet og sliter med skyldfølelse , tenk om jeg ikke hadde vært innlagt på Haukeland i julen,tenk om jeg ikke hadde blitt opperert, tenk om jeg ikke var i narkose og ikke gikk på morfin, tenk om jeg ikke satt maten fast i halsen. Tenk da ville jeg kansje hatt stor babymage nå, og kansje ett barnerom stått klart.
Jeg vet inderst inne at jeg kan ikke tenke sånn, at det er slikt som skjer ,og det var kansje for det beste .
For noen er det kansje en rar tanke at en skal sørge så lenge over sitt ufødte barn  som dør før 12 uker. Noen sørger ikke, for noen er det å miste ett barn tidlig i svangerskapet like tungt som å miste det rett før fødselen,andre kommer aldri helt  over det.
Det går lettere for meg nå, 4.mnd etterpå. Men det blir aldri glemt,og savnet vil alltid ligge der. Jeg fikk termin 24 August. Og gruer meg til den datoen.

Det er sårt å se og høre om venninner som blir og er gravide,se deres lykke og glede. Og jeg vil såklart over allt glede meg med dem, for det er jo en velsignelse å få barn . Der kommer egoet mitt  ufrivillig  frem ,og tenker ,hvorfor meg ? hvorfor får ikke jeg den gleden? Hvorfor må jeg gå igjenom dette ?
Da må jeg ta meg hard i nakkeskinnet og vri det vonde bort,og glede meg i andre . Min tid kommer vel til slutt, men frem til det må jeg vente...
Jeg skrev dette idag , for jeg ønsker å dele det med dere. Det er en av mine metoder å bearbeide tunge tanker ,godt å få det ut .Kansje noen har opplevd det samme,kansje noen kan føle trøst i dette jeg skrev,eller bare kansje det er greit å ha noen å snakke med som har vært igjenom det samme.
Inviter meg gjerne på kaffi .
Takk .Merethe

_________________________________________________

Så peste vi på med ørten psykologtimer og samtaler. Fikk hormonkur og dilldall. Ble gravid igjen . August  2012- tjuhei.
Så skjedde det igjen ,som Missed abortion i Uke 14.
Vipsvaps, blogg og all sosialt liv gikk til pers, deppa nok en gang..Tralalala- til recently tidliger i år tror jeg - Bestemte vi endelig - Shit i dette, vi driter i det. Vi skal ikke ha unger likevell... ( DEN LETTELSE, tro du meg, jeg slipper å prøve mer...Ah )
Siden då.. - Ah, the pain, the agony, the shit, the akwardness, the depression, the hoplessness....Borte vekk :)

Men regelen gjelder enda : - Ikke si til meg at jeg skal stresse ned pog slappe av, det skjer når det skjer...Just....don't....


Btw : Har Kera, trenger jeg mer <3

18 kommentarer

ramona skaug

14.05.2013 kl.13:42

huff :( det var sterkt av deg og skrive det ,

Jørgen Kåshagen

14.05.2013 kl.13:46

Sterk historie!

Veldig fin blogg du har :)

Lugburz

14.05.2013 kl.13:46

Trist :/

Lithanna

14.05.2013 kl.13:46

Jørgen Kåshagen: Thanks.

Lithanna

14.05.2013 kl.13:47

ramona skaug: Det var det, da. Når jeg skrev det var jo verden min ett eneste stor kaos, men det var godt å få det ut :)

Lithanna

14.05.2013 kl.13:49

Lugburz: Var ikke akkurat det kuleste jeg har vært med på nei.

kommensalisma

14.05.2013 kl.14:00

Du skriver så godt om hvordan det var å få "hjertet revet ut av kroppen" at jeg fikk gåsehud!

For meg høres det helt riktig ut for dere - at dere tok vendingen dere tok. "Nei, vi vil faktisk ikke ha barn lenger vi".. Man måå ikke fortsette å prøve og håpe hele livet, man kan velge å si "vil ikke mer" også - for å frigjøre seg fra "presset" man påfører seg selv, og noenganger føler fra andre..

Det røde Legohuset

14.05.2013 kl.14:02

*klemmepå*

Lithanna

14.05.2013 kl.14:03

Det røde Legohuset: ^_^ Hug accepted

malinshjerte

14.05.2013 kl.14:05

<3

Lithanna

14.05.2013 kl.14:06

kommensalisma: Er det ikke rart. En skriver best når man er 'ødelagt' .
Jepp ikke sant , for meg og . Det ble bestemt på pastasentralen, faktisk, He he he.
Nå kan vi heller bruke penger og ressurser på oss selv, reise, dikkedere og få en hund til i stedet for :)
Jah, det er deilig å få noe annet å tenke på ;)

AnnCharlotte

14.05.2013 kl.14:10

Trist! :(

Lithanna

14.05.2013 kl.14:11

AnnCharlotte: Var ikke særlg kult nei, men bra idag ;)

Amorartis ~ Tegning og diverse

14.05.2013 kl.14:16

Kan ikke forestille meg hvordan det må ha vært å gjennomgå! syns du er utrolig sterk som har bestemt deg for at du ikke skal la det ødelegge for deg lengre. Du har jo så mange flotte folk rundt deg, og ikke minst Kera <3 Det er noe å ta vare på. :)

Lithanna

14.05.2013 kl.14:20

Amorartis ~ Tegning og diverse: Flotte folk og fine dyr er alt jeg trenger:) Selv om det stikker litt hver gang folk jeg kjenner blir gravide, så plager det meg ikke slik det gjorde før.
La oss håpe du slipper å gjennomgå det der, ikke noe kult.
Tusen takk :)

The Second Coming

14.05.2013 kl.15:01

Huff, det var sterk lesning. Men jeg er så glad for at dere har tatt et valg sånn at du slipper å ha det hengende over deg noe mer. Mer tid til dere og mer tid til Kera! Det høres perfekt ut for meg ^^

Lithanna

14.05.2013 kl.15:14

The Second Coming: Masse tid til meg selv, mann og hund...<3 Perfekt for meg og :)

Mai-Elise

14.05.2013 kl.22:26

<3

Skriv en ny kommentar

hits